SPANIERNE besøkte dette området første gang for 500 år siden. De kalte det Costa Rica (den rike kysten), for de trodde at de ville finne mye gull der, noe som viste seg å ikke holde stikk. Dette landet er i dag kjent, ikke som et sted hvor det finnes verdifulle metaller, men som et av de landene i verden som har rikest biologisk mangfold.

Costaricanerne er kjent som ticos, noe som kommer av at de pleier å føye til forminskelsesendelsen «-ico» i slutten av ordene. Istedenfor å si «un momento» (et øyeblikk) sier de kanskje «un momentico» (et lite øyeblikk). I dagligtale sier de ofte «¡pura vida!» (rent liv!) for å gi uttrykk for takknemlighet, for å si at det er noe de er enig i, eller for å si «hei» eller «ha det».

En av de mest populære matrettene i Costa Rica er gallo pinto (som bokstavelig betyr «flekkete hane») – ris og bønner som først blir kokt hver for seg og  så sammen med krydder. Gallo pinto kan serveres til frokost, lunsj eller middag. En tradisjonell drikk er café chorreado – kaffe traktet gjennom et tøyfilter som henger i et stativ som ofte er laget av tre.

Det er omkring 450 menigheter av Jehovas vitner i Costa Rica. Møtene deres blir holdt på ti språk, deriblant costaricansk tegnspråk og to lokale språk – bribri og cabécar.