Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner i Semarang på Java (cirka 1937)

INDONESIA

Der vil jeg begynne!

Der vil jeg begynne!

Alexander MacGillivray, avdelingstjeneren i Australia, gikk fram og tilbake på kontoret og tenkte så det knakte. Han hadde grublet på et problem i flere dager og endelig kommet fram til en løsning. Nå måtte han snakke med Frank Rice.

Frank, en modig 28 år gammel kolportør (pioner), hadde kommet til avdelingskontoret et par uker tidligere. Han ble kjent med sannheten som tenåring og begynte som kolportør nesten med det samme. Så forkynte han i over ti år i store deler av Australia – på hesteryggen, på sykkel, på motorsykkel og med bobil. Etter et kort opphold på Betel var Frank nå klar for å ta fatt på et nytt distrikt.

Bror MacGillivray kalte Frank inn på kontoret sitt og pekte på et kart over øyene nord for Australia. Han spurte: «Frank, kunne du tenke deg å starte opp forkynnelsen her? Det er ikke en eneste bror på noen av disse øyene!»

Franks øyne falt på en øyrekke som lå som perler på en snor i Indiahavet – Nederlandsk Ostindia (nå Indonesia) *. På disse øyene bodde det millioner av mennesker som enda ikke hadde hørt om det gode budskap om Guds rike. Frank pekte på hovedstaden, Batavia (nå Jakarta), og sa: «Der vil jeg begynne!»

Forkynnelse på Java

I 1931 kom Frank Rice til Jakarta, en stor, travel by på øya Java. Han leide et rom i nærheten av sentrum. Til vertinnens forbauselse fylte han rommet med kartonger som inneholdt bibelsk litteratur.

Frank Rice og Clem Deschamp i Jakarta

«I begynnelsen følte jeg meg helt fortapt og lengtet hjem», fortalte Frank. «Folk gikk rundt i hvite, luftige dresser og tropehjelmer, mens jeg holdt på å forgå av varme i de kraftige australske klærne mine. Jeg kunne ikke et ord nederlandsk eller indonesisk. Etter å ha bedt til Jehova om veiledning kom jeg fram til at det måtte jo finnes engelsktalende i forretningsstrøkene. Så det var der jeg begynte å forkynne – og for et fruktbart distrikt det skulle vise seg å bli!»

Siden de fleste i Jakarta snakket nederlandsk, gikk Frank iherdig inn for å lære språket, og han begynte snart å forkynne fra hus til hus. Han gav seg dessuten i kast med indonesisk og lærte seg etter hvert det også. «Problemet var at jeg ikke hadde indonesisk litteratur», sa Frank. «Så ledet Jehova meg til en indonesisk skolelærer som ble interessert i sannheten og sa seg villig til å oversette brosjyren Hvor er de døde? Det ble flere brosjyrer etter hvert, og snart ble mange indonesisktalende interessert i sannheten.»

I november 1931 kom det to nye pionerer fra Australia til Jakarta. Det var Clem Deschamp, 25 år, og den 19 år gamle Bill Hunter. Clem og Bill hadde med seg et pionerhjem på hjul – en bobil, en av de første i Indonesia. Etter at de hadde lært noen få ord og uttrykk på nederlandsk, drog de av gårde på en forkynnelsesreise til de største byene på Java.

Charles Harris brukte sykkel og bobil i forkynnelsen

Charles Harris, en annen robust australsk pioner, fulgte i Clem og Bills spor. Han kom i 1935 og dekket det meste av distriktet på Java ved hjelp av bobil og sykkel og litteratur på fem språk: arabisk, engelsk, indonesisk, kinesisk og nederlandsk. Noen år leverte han omkring 17 000 stykker litteratur.

Det at Charles leverte så mye litteratur, vakte oppsikt blant folk. En tjenestemann i Jakarta spurte Clem Deschamp: «Hvor mange har dere egentlig som jobber der nede i Øst-Java?»

«Bare én», svarte bror Deschamp.

«Og det vil du at jeg skal tro?» bjeffet tjenestemannen. «Med så mye litteratur som blir levert overalt, må det jo være en hel hær som arbeider for dere der nede!»

De første pionerene var hele tiden på farten for å nå så mange som mulig. «Vi forkynte fra den ene enden av øya til den andre og snakket sjelden med noen to ganger», sa Bill Hunter. Underveis sådde de store mengder åndelige såkorn som senere gav en rik åndelig høst. – Fork 11:6; 1. Kor 3:6.

Sumatra får høre det gode budskap

Rundt 1936 snakket pionerene på Java om hvordan de også kunne få forkynt på Sumatra – verdens sjette største øy. Denne forrevne øya ligger på begge sider av ekvator og har store byer og plantasjer og dessuten utstrakte sumper og regnskoger.

Pionerene ble enige om å sende Frank Rice, så de skrapte sammen det lille de hadde av penger, for å betale billetten hans. Kort tid etter kom Frank til byen Medan i provinsen Nord-Sumatra. Han hadde med seg to feltvesker, 40 kartonger med litteratur og litt penger i lommen. Og Frank var en mann med sterk tro. Han gikk straks i gang med arbeidet i tillit til at Jehova ville sørge for at han fikk det han trengte for å kunne utføre oppdraget sitt. – Matt 6:33.

I Medan traff Frank en vennlig nederlender som bød ham inn på kaffe. Frank sa at han skulle hatt en bil for å få forkynt over hele øya. Mannen pekte på en ødelagt bil han hadde stående i hagen, og sa: «Hvis du kan fikse den, er den din for 100 gylden.» *

«Jeg har ikke 100 gylden», svarte Frank.

Mannen så Frank inn i øynene og sa prøvende: «Vil du virkelig forkynne over hele Sumatra?»

«Ja», svarte Frank.

«Vel, hvis du klarer å fikse bilen, kan du ta den», sa nederlenderen. «Hvis du får tak i penger, kan du betale meg senere.»

Frank gikk i gang med å reparere bilen, og snart gikk den som en klokke. Senere skrev han: «Med bilen full av litteratur, tanken full av bensin og hjertet fylt av tro drog jeg av gårde for å forkynne for folk på resten av Sumatra.»

Henry Cockman sammen med Jean og Clem Deschamp på Sumatra, 1940

Ett år senere, etter å ha forkynt på kryss og tvers av øya, reiste han tilbake til Jakarta. Der solgte han bilen for 100 gylden, som han sendte i posten til nederlenderen i Medan.

Noen uker senere fikk Frank et brev fra Australia hvor han fikk vite at han skulle være pioner et annet sted. Han pakket straks sakene sine og drog av gårde for å starte opp arbeidet i Indokina (nå Kambodsja, Laos og Vietnam).

^ avsn. 4 Nederlenderne kom omkring 300 år tidligere. De innførte et kolonistyre som baserte seg på den lukrative krydderhandelen. Gjennom hele denne beretningen bruker vi de nåværende stedsnavnene.

^ avsn. 3 I dag ville dette ha tilsvart cirka 9000 kroner.