Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Visste du dette?

Visste du dette?

Er det sannsynlig at noen i oldtiden faktisk ville så ugress i en annens åker?

Dette eksemplaret fra 1468 av keiser Justinians Digesta er et av mange dokumenter som gir opplysninger om juridiske saker i oldtiden

IFØLGE Matteus 13:24–26 sa Jesus: «Himlenes rike er blitt lik en mann som sådde god sæd i åkeren sin. Mens folk sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da strået skjøt opp og frambrakte frukt, da kom også ugresset til syne.» Forskjellige skribenter har satt spørsmålstegn ved om denne illustrasjonen bør betraktes som realistisk. Men romerske juridiske dokumenter fra oldtiden tyder på at den bør det.

«Det å så svimling i en åker for å ta hevn ... var en forbrytelse ifølge romersk lov. Det at det var behov for en lov på dette området, tyder på at en slik handling ikke var uvanlig», sier et bibelsk oppslagsverk. Jusseksperten Alastair Kerr forteller at den romerske keiseren Justinian i 533 evt. publiserte Digesta (også kjent som digestene), et sammendrag av romerske lover og utdrag fra skriftene til jurister i romerrettens klassiske periode (cirka 100–250 evt.). Og ifølge dette verket (Digesta, 9.2.27.14) viste juristen Ulpianus til en sak som ble behandlet av den romerske statsmannen Celsus på 100-tallet. Noen hadde sådd ugress i en annens åker, og det hadde ført til at avlingen hadde blitt ødelagt. Digesta tar for seg de rettsmidlene som eieren eller forpakteren kunne benytte seg av for å få erstatning fra gjerningsmannen for det tapet han hadde lidd.

Det at slike ondskapsfulle handlinger faktisk forekom i Romerriket i oldtiden, viser at den situasjonen Jesus beskrev, var realistisk.

Hvor stor frihet gav Roma de jødiske myndighetene i Judea i det første århundre?

PÅ DEN tiden var Judea underlagt romernes styre, representert ved en stattholder som hadde en militær styrke under sin kommando. Hovedoppgaven hans var å kreve inn skatter for Roma og å opprettholde ro og orden. Romerne hadde interesse av å holde kriminaliteten nede og å stille dem som begikk lovbrudd, for retten. Ellers var de vanligvis fornøyde med å overlate den daglige forvaltningen av provinsen til lokale ledere.

En rettssak i det jødiske Sanhedrinet

Sanhedrinet fungerte som jødenes høyeste domstol og som det styrende organ i spørsmål som gjaldt jødisk lov. Det fantes også lavere domstoler rundt om i Judea. De fleste sivile saker og straffesaker ble sannsynligvis behandlet av slike domstoler uten at romerske myndigheter blandet seg inn. De jødiske domstolene hadde imidlertid én begrensning: De fikk ikke lov til å henrette forbrytere. Dette var en rett romerne vanligvis forbeholdt seg selv. Et godt kjent tilfelle da medlemmene av Sanhedrinet avvek fra denne regelen, var da de forhørte Stefanus og fikk ham steinet til døde. – Apg 6:8–15; 7:54–60.

Det jødiske Sanhedrinet hadde altså omfattende myndighet. Men denne domstolens «mest alvorlige begrensning var at de romerske myndighetene når som helst selv kunne ta initiativet og starte en uavhengig rettssak, slik de faktisk gjorde når de hadde mistanke om en politisk forbrytelse», sier historikeren Emil Schürer. Et tilfelle der romerske myndigheter tok initiativet, er da den militære befalingsmannen Claudius Lysias tok apostelen Paulus, en romersk statsborger, i forvaring. – Apg 23:26–30.